"Vi er spesialister på livskvalitet"

Dr. Andrea Bannert har vært hos siden 2013. Legen for biologi og medisin redigerte først forskning innen mikrobiologi og er teamets ekspert på de små tingene: bakterier, virus, molekyler og gener. Hun jobber også som frilanser for Bayerischer Rundfunk og forskjellige vitenskapsmagasiner og skriver fantasyromaner og barnehistorier.

Mer om -ekspertene Alt -innhold kontrolleres av medisinske journalister.

Livet kan fortsatt være verdt å leve selv om man allerede er dødssyk. Spesialist på palliativ medisin Sven Gottschling forklarer i et -intervju hvorfor dette ikke er en selvmotsigelse og hvordan man kan hjelpe de døende.

Prof. Dr. med. Sven Gottschling

Overlege ved Senter for palliativ medisin og pediatrisk smertebehandling ved Saarland universitetssykehus har allerede skrevet flere bøker om temaene palliativ medisin og døende samt smertebehandling.

Mr. Gottschling, i boken "Life to the Last" fjerner du ulike myter om å dø - hva er den største myten som sirkulerer?

Det å dø er generelt uutholdelig. Men det er fullstendig tull. Frykten for smerte kan virkelig tas fra dødssyke. I over 90 prosent av tilfellene kan vi lindre smerter til det er lett å bære. Og det med absolutt tålelige bivirkninger. Mange mennesker har også bekymringer for at de bare vil hamre foran dem. Det er ikke tilfelle.

Og likevel hører man om skrekkscenarier igjen og igjen. Du opplevde dette selv som ung student hos bestemoren din Ida.

Dessverre er det som faktisk er mulig ikke gjort for pasienten fordi det mangler god palliativ behandling. Palliativ medisin har bare nylig vært en obligatorisk del av medisinske studier, og smertemedisin selv bare siden i år. Men det betyr også at slike fryktelige situasjoner forhåpentligvis vil oppstå sjeldnere i fremtiden, fordi dagens studenter kommer i posisjoner der de tar avgjørelsen.

Som en palliativ utøver er du ikke bare ansvarlig for smerter.

Vi bryr oss om mye mer enn bare smerter og andre fysiske påkjenninger. Jeg sier alltid at vi er spesialister på livskvalitet. Vi oppfyller også ønsker og gjør mange ting mer utholdelige.

Kan du gi oss et spesifikt eksempel?

En ung mor gikk til fastlegen for magesmerter. Noen dager senere var det klart: hele magen er full av svulster, og det er allerede noen metastaser i hjernen. Sammen tenkte vi på hva hun kunne forlate sitt tre år gamle barn, slik at det ikke glemmer moren. Hun fortalte deretter historier fra livet hennes, og jeg og mine ansatte skrev dem ned med små bokstaver og tok bilder. Faren kan gi dem til barnet senere. Selv etter kvinnens død holdt vi kontakten med familien. Og for eksempel forklare faren hvordan han skal håndtere barnet i denne situasjonen.

Hvordan forklarer du døden for et barn eller kanskje til og med at det må dø selv?

Det avhenger av alderen. Et barn under tre år har ikke noe begrep om død i det hele tatt. Med andre ord er det helt normalt å gå til sengen hver dag og se under teppene for å se om mamma er tilbake nå. Du må vite det, ellers blir du gal. Selv i førskolealder er døden fortsatt noe veldig vagt og reversibelt. Derfor er ikke yngre barn så redd for døden.

Så du bør snakke åpent og ærlig med barn om temaet?

Ja. Det er rettferdighet å fortelle barn så tidlig som mulig at mor eller far dør. Den beste beskyttelsen er å integrere barnet fullt ut, for eksempel i planleggingen av en begravelse. Selv om det er gjort med god hensikt for å holde barnet borte fra døden, vil det bare forårsake traumer. Jeg tror for eksempel at det er viktig at et barn kan se den døende igjen og si farvel.

Mange vil gjerne dø hjemme. Hvordan kan dette implementeres?

Siden 2007 har vi hatt en globalt unik, fantastisk lov i Tyskland: Alle har rett til palliativ pleie hjemme. Dette gjøres av såkalte spesialiserte polikliniske polikliniske team. Det betyr at hvis du har et problem klokken tre om natten, vil en kvalifisert lege komme og hjelpe deg. Helseforsikringen betaler kostnadene.

Og fungerer det?

Dessverre altfor sjelden. Denne loven trådte i kraft for ni år siden. Likevel er det fortsatt ingen landsomfattende dekning. Dette skyldes også at palliativ medisin blir betalt så dårlig. En annen grunn til at så få mennesker fortsatt dør hjemme: Samfunnet vårt har endret seg. Det er flere og flere eldre som bor alene, eller sønnen deres er langt borte i New York. Selvfølgelig er det veldig vanskelig å dø alene alene.

Pårørende har ofte også forbehold. Hva er de største faux pasene som man kan gå inn i når man håndterer dødelig syke?

Det er viktig at du er åpen og autentisk. Den største feilen er å være for cerebral om situasjonen. Så skjer det at noen klapper en døende på skulderen og sier: 'Du kan gjøre dette! "Ikke slutte å kjempe." Dette kan være en stor belastning for noen som er i ferd med å dø. Eller alle bare sniker seg rundt og hvisker. Mange dødssyke synes dette med rette er skummelt.

Hvordan kan du gjøre det bedre?

Det er best å være ærlig og si: 'Jeg vet ikke engang hva jeg skal fortelle deg nå. Jeg føler meg også fullstendig hjelpeløs i denne situasjonen. ’Da kan den dødssyke personen ønske seg: Noen vil gjerne snakke om sin fryktelige situasjon. Andre foretrekker å chatte om de siste fotballresultatene igjen.

I boken din tar du også opp spørsmålet om dødshjelp. Hva er det med den offentlige debatten som plager deg?

Når folk henvender seg til meg med et ønske om å dø, tar jeg mye tid og forklarer mulighetene for palliativ medisin for dem. For de fleste av dem forsvinner desperate tanker om selvmord veldig raskt hvis du tar bort skrekken av uutholdelige smerter.

Derfor synes jeg hele diskusjonen er kynisk. Vi bør heller utvide palliativ behandling og snakke om hva vi kan gjøre for dødssyke. Og det er ikke bare å slette dem.

Aktiv dødshjelp er nå også tillatt i noen av våre naboland.

Ikke sant. I Belgia eller Nederland trenger du ikke engang ha en livsbegrensende sykdom for å få dødshjelp! En psykisk lidelse som de lider alvorlig av er nok. Det er fortsatt så mye du kan gjøre med psykiske lidelser! Jeg synes en slik holdning er skummel. Og hva gjør en slik holdning med våre gamle pleietrengende? Kommer vi til et punkt der alle som ikke lenger er i stand til å tro at de må få en injeksjon?

Bryr du deg om pasientenes død, og hvordan takler du i så fall det?

Pasientenes død må berøre meg, ellers må jeg slutte å jobbe. Fordi omsorgen bare fungerer hvis jeg tillater mye nærhet. Likevel må jeg fortsette å minne meg selv på at det ikke er datteren min eller min mor som dør. Vi kaller dette profesjonell nærhet. Det betyr at hver palliativ utøver også trenger beskyttelsesmekanismer. Vi ler mye og vi snakker om våre erfaringer som et lag. Personlig liker jeg veldig godt å høre på heavy metal. Hvis jeg føler meg skikkelig dårlig etter en forsyning, setter jeg meg i bilen og lar meg rope på i fem minutter. Og så fungerer det igjen.

Boktips: Prof. Dr. med. Sven Gottschling med Lars Amend: "Live to end - what we can do to dø well", FISCHER pocket, 2016.

Med mange konkrete eksempler fra sitt daglige virke, bringer Gottschling temaet død til live på en rørende måte. Forfatteren oppfordrer folk til å håndtere døende og forklarer på et lett forståelig språk hva som kan bli viktig ved slutten av livet.

Tags.:  organsystemer svangerskap tcm